Utpå Andopsnes står et gammelt ærverdig nordlandshus bygd en gang på begynnelsen av 1800-tallet. Her er nå vårt sommeridyll. Kort vei til havet, til fjellan og til midtnattsolens rike.
Æ lengte ut tel Flakstad
Æ lengte ut tel Flakstad
ut til Flakstads skjønne land
der potet og rabarbra
de vekse innpå strand
Med tenna glad som skriker
og ærfuglflokk i viker
Mens Selfjor`n sakte speile sæ
i midtnattsolens brann
Æ ønsk`æ satt på trappa
og hørte Strømmens sang
slik æ har gjort så ofte
fra aller første gang
Som pendelen den svinge
og timene betvinge
mens morrafreden kviler
over fjell og over vang
Da kjenn æ duft av kaffen
som nylig er satt på
og høre at en av gutan
kjem ned ad trappa nå
Da smake kaffekruset
og det e fred i huset
Mens himmel`n over Strømsnes
den e stadig like blå
Ja, æ lengte ut tel Flakstad
ut til Flakstads skjønne land
der potet og rabarbra
de vekse innpå strand
Der har æ gode minner
Og selv om åran svinner
så blir æ ung i sinnet
som æ va den første gang
Jens Holst
Min svigerfar skrev dette en gang han satt å lengtet ut til Flakstad og til Andopsnes. En god tekst som beskriver hans lengsel og gode minner fra den vakre plassen.
Det er også et godt minne og dele videre til alle dere 🙂